Pikkolofløyter

Pikkolo er medlem av treblåse-familien. De har et konisk hull langs hoveddelen, med et rett hode, og de produserer en klar lyd som ligner en tverrfløyte.

Et av de tidligste stykkene til å bruke en pikkolo var Beethovens berømte femte symfoni, og den har vært en gjenganger i orkesteret siden det. De fleste pikkoloer kommer med et munnstykke som er laget for å etterligne et fløytemunnstykke, mens profesjonelle modeller kan ha et Grenadilla-munnstykke, som gir en litt strammere munnposisjon, men produserer en varmere, rikere lyd. Fingerringene som kreves for å spille en pikkolo er identiske med fløyte, selv om fløytespillere kan trenge litt tid til å bli vant til stemmingen.

Pikkolos ligger helt på toppen av orkesterets spekter, og legger letthet og gnist til strengeinstrumentene. Fløytespillere må ofte kunne spille både pikkolo og tverrfløyte, og bytte raskt mellom de to innen en enkelt komposisjon. Pikkoloens spekter er svært høyt, fra D to oktaver over mellom C, gjennom 3 oktaver til en D eller muligens E, bare litt høyere enn et piano!